Whisky score - hvorfor og hvordan

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan jeg gir whisky score, hvorfor jeg har valgt nettopp denne poengskalaen og ikke minst hvorfor jeg gir score i det hele tatt.

Hvorfor gi whisky score?

Jeg har med tiden smakt rundt 2000 forskjellige single malt whiskyer. Det er klart det blir umulig å huske alle disse. Samtidig har jeg et sterkt ønske om hele tiden å prøve noe nytt, utforske whisky fra nye land, nye regioner, nye tønne-eksperimenter etc.

For å vite hva jeg faktisk allerede har prøvd og hva som genuint nytt for meg, må jeg ta notater:

  • Hva syntes jeg egentlig om den enkelte whiskyen?

  • Hvordan var den sammenlignet med andre whiskyer?

  • Hva synes jeg egentlig generelt om whisky fra en bestemt region, eller ett bestemt destilleri?

Dessuten koster whisky penger, ofte mye penger. Da er det ikke spesielt gøy å gjøre det samme feilkjøpet mer enn én gang.

Derfor har jeg bestemt meg for å dokumentere fakta og min bedømmelse av den enkelte whisky jeg smaker.

Hvordan gi score?

Det er vel og bra å ta notater og skrive ned fakta. Men det blir tungt å skulle vurdere mange whiskyer mot hverandre, spesielt over lang tid, dersom det kun er prosa man har å gå etter. Det er altså rene bekvemmelighetsgrunner til å skulle finne 'noe' mer presist enn ren prosa for å gi et kjapt sammendrag av hva jeg synes om en whisky.

Hvordan skal man så gi en whisky score? Hvordan  gjør man noe rent subjektivt til noe tilnærmet objektivt? Vel, som sivilingeniør var det nærliggende å ty til tall og kategorisering.

Da jeg begynte å drikke whisky, benyttet jeg meg av terningkast. Det fungerte greit i starten, når jeg ikke hadde smakte så mange forskjellige whiskyer. Men det er ikke spesielt  mye rom for nyanser og graderinger på en skala 1-6.

Jeg kikket derfor i mine whiskybøker og på nett og fant at en ganske utbredt metode var 100 poengskalaen som Michael Jackson benyttet. Jeg siterer her fra Michael Jacksons Maltwhisky Håndbok fra 1999, hvor han skriver følgende om poengskalaen:

“Dette er inspirert av poengsystemet for viner som først ble benyttet av den amerikanske vinskribenten Robert Parker. Han hentet sin inspirasjon fra amerikanske elevvurderinger. Eleven oppnår 50 poeng for å ha vært til stede i timen. Utover det får han poeng for sin innsats.”

Med denne skalaen vil en whisky fra 75 og oppover være vel verdt å smake, mens de virkelige stjernene får over 90. Videre delte Michael Jackson sin beskrivelse av en whisky inn i fire områder: Lukt, fylde, smak og avslutning.

Men det er allikevel litt vel fritt hvordan man skal sette score mellom 50 og 100. Etterhvert ble jeg oppmerksom på at andre også fulgte denne skalaen, men de delte score inn i fire kategorier - litt annerledes enn Michael Jackson. Hver kategori får en score 1-25.

Det å bryte et problem ned i mindre delproblemer er jo en kjent taktikk for å finne en løsning. De fire kategoriene som her ble benyttet, blant annet av Jim Murray, var; Nose, Taste, Finish, Balance.

Kategoriene

De tre første kategoriene (lukt, smak og avslutning) er ganske selvforklarende. Hva synes du om lukten. Lukter det over eller under middels godt? Synes du lukten er bedre eller dårligere sammenlignet med hva du generelt mener er en helt OK whisky? Start med å ta utgangspunkt i hva du tenker er 'gjennomsnittlig godt' og begynn så å vurder om den whiskyen du sitter med i hånden ligger litt eller mye over eller under dette.

Etter hvert som du får smakt flere whiskyer, vil din erfaring øke (erfaringsbanken vokser), og du får flere referansepunkter, spesielt dersom du har begynt å ta notater.

Men så var det den siste kategorien da. Denne mystiske 'Balance', eller 'Comment' som jeg har valgt å kalle den.

Totalinntrykk er en vurdering av alle whiskyens elementer som en helhet. Er whiskyen balansert, eller er det kun én-dimensjonal sødme eller røyk? Harmonerer lukt og smak, eller er det full sprik i inntrykk? Sitter du i det hele tatt igjen med en god opplevelse, en OK opplevelse, eller følte du at noe manglet? For meg er det dette den fjerde kategorien angir.

Poengskalaen - slik jeg bruker den

Utgangspunktet er at 100 poeng er maks, og alt under 50 bør fortrinnsvis benyttes som malingsfortynner. Midt i mellom, rundt 75, bør man da legge helt grei whisky som verken utpeker seg i positiv eller negativ retning.

Tungt inspirert av d'herrer Jackson og Murray har jeg da grovt delt inn skalaen slik:

  • 00-50: Søppel: Dette er en fornærmelse!

  • 51-64: Ekkelt: Jeg kommer neppe på besøk igjen.

  • 65-69: Uinteressant: Fortjener jeg ikke bedre?

  • 70-74: Aksepteres: Men det bør være noe bedre i vente...

  • 75-79: Gjennomsnittlig: OK whisky, helt greit å smake denne igjen.

  • 80-84: God: Denne må jeg huske til senere.

  • 85-89: Deilig: Har du mer?

  • 90-93: Genial: Bare la flasken stå!

  • 94-97: Euforisk: Gi meg litt til og du har en venn for livet!

  • 98-100: Perfekt: Finner jeg denne så finner ikke du meg!

There you have it! Dette er bare subjektiv synsing satt i system.

Sláinte!
- Thomas

Previous
Previous

Prøvesmaking av whisky - min fremgangsmåte

Next
Next

Trondheim Whiskyfestival 2013 - en fin debut